Fotballreiser til Chelsea

Kjenn på suset når Chelsea går på banen i Englands hovedstad, London. I den sentrale delen av London finner du nabolaget Kensington og Fulham hvor Premier League-klubben Chelsea F.C. tilhøre. Toppklubben spiller hjemmekampene sine på Stamford Bridge, som har plass til over 40 834 tilskuere. Kombiner din fotballopplevelse med noen dager i Greater London Area som har ca. 9 millioner innbyggere og tilbyr et bredt spekter av aktiviteter, attraksjoner og underholdningsmuligheter.

Fotballeventyret som begynte på en pub i Kensington

Chelseas historie begynner for over 116 år siden da klubben ble stiftet som Chelsea FC på en litt uvanlig måte. Den 10. mars 1905 ble det holdt et møte på puben "The Rising Sun", som fortsatt eksisterer i dag under det mindre optimistiske navnet "The Butcher's Hook". Hvis du vil innom puben, er den på Fulham Road rett overfor Stamford Bridge. Tilbake til historien, for på møtet i puben skulle det bestemmes hva distriktets nye fotballklubb, som skulle ha hjemmebane på Stamford bridge, skulle hete. Over en rekke «pints» ble et stort antall navn diskutert som London F.C og Stamford Bridge F.C. Disse ble imidlertid som kjent avvist på møtet og navnet man ble enige om var Chelsea F.C. som ble dermed født.

Klubbens hjemmebane var distriktets fotballstadion, som inntil dette tidspunkt hadde vært hjemmebanen til et annet London-lag, London Athletic Club, som måtte flytte til en annen stadion etter opprettelsen av Chelsea F.C. Tilbake i 1905 var Stamford Bridge langt fra stadion vi kjenner i dag. Den gang var det en racerbane rundt banen og det var relativt vanlig at "Greyhound Racing" ble arrangert. Klubbens stadion vokste imidlertid raskt og i første halvdel av 1900-tallet klarte stadion å arrangere arrangementer med nesten 100 000 tilskuere, men da var også veddeløpsbanen i bruk. I de første årene vokste Stamford Bridge raskt og den enorme kapasiteten gjorde stadion til den nest største i England etter Crystal Palace Athletic Park.

Det første mesterskapet som nesten ble det siste

50 år etter at klubben ble stiftet på puben i Kensington, kom det første mesterskapet i sesongen 54-55. Det var imidlertid en ensom svale og det måtte gå nesten 50 år til før klubben kunne løfte Premier League-trofeet igjen. Etter noen år da klubben kun hadde klart å spille på ubetydelige midtplasseringer kom det store sjokket, Chealsea rykket ut av den beste engelske fotballigaen da de avsluttet sesongen som nummer 22 i 1962. Året etter ble de imidlertid tilbake i den beste ligaen hvor de holdt seg i nesten 15 år før det gikk galt igjen og denne gangen seilte også økonomien til klubben.

På begynnelsen av 1970-tallet bestemte klubbens eiere seg for å utvide Stamford Bridge med to langsidetribuner, hvorav den største fortsatt står, selv om den er grundig renovert siden. Prosjektet gikk ikke som forventet på grunn av streiker og dårlig konstruksjon, og det fikk konsekvenser for klubben som nok en gang måtte rykke ned. Det var nedrykk i 1975 og igjen i 1979, hvor klubben måtte spille i nest beste lag i hele fem sesonger før opprykk.

Opprykk, glade tilskuere og en alternativ avgjørelse

Klubbens økonomi ble stabilisert i årene da klubben fristet en anonym tilværelse i landets nest beste lag, men i klubbens første sesong i Premier League, etter hjemkomsten, klarte laget å gi tilskuerne rikelig med fotballopplevelser. Dette betydde imidlertid flere baneinvasjoner og klubbens styreleder, Ken Bates, brydde seg ikke, og her kommer en av de mer absurde historiene fra Chelseas ellers lange historie. Ken Bates eide et landsted utenfor London, og han var så opptatt av ideen om å bruke elektriske gjerder (det samme som brukes for innhegninger av dyr) mellom banen og tribunene for å unngå at tilskuere løp på banen i tide og utide. . Ideen kom så langt at den ble gjennomført og gjerdet satt opp, men så satte «Greater London Council» foten ned i å godkjenne klubbens noe alternative løsning. Gjerdet ble derfor aldri drevet på grunn av sikkerhetshensyn.

På fotballsiden resulterte det i to plasseringer blant de seks beste i denne perioden, men igjen måtte klubben ned i nest beste lag i 1988, som imidlertid er klubbens siste og forhåpentligvis siste tur i det som nå heter Mesterskap.

Etter opprykket i 1989 gikk klubben inn i perioden som de fleste nok vil beskrive som den moderne Chelsea-perioden som begynte på 1990-tallet, hvor Stamford Bridge også gjennomgikk en stor modernisering mot det utseendet man ser i dag. Etter Hillsborough-katastrofen ble det bestemt i 1990 at alle engelske stadioner skulle ha sitteplasser hele veien rundt banen fra 1994. Stamford Bridge fikk den gjenværende delen av løpebanen fjernet og de to endetribunene slik vi kjenner dem ble lagt til. I dag er stadionkapasiteten 40.834, mens det er planer om å utvide stadion mot 2024 til en kapasitet på ca. 60.000 tilskuere.

En investor med en plan om å gjøre Chelsea til et europeisk flaggskip

I 2003 kjøpte den ukjente russiske forretningsmannen Roman Abramovich klubben av daværende eier Ken Bates og sammen med kjøpet hadde han en fotballreise hvor målet var å gjøre klubben til den største i landet og Europa. I tillegg til å hente inn noen ganske fremtredende fotballspillere i form av Didier Drogba, Arjen Robben, Petr Cech og Michael Essien, hentet han også inn «The Special One» i form av den karismatiske manageren Jose Mourinho til klubben. Med Abramovich som pengemann og Jose Mourinho som manager begynte noen år der Chelsea gikk fra en topp-8-klubb til et absolutt lokomotiv, både i England og internasjonalt.

Effekten av den store kapitaltilførselen, tilstrømningen av enorme profiler sammen med en gruppe internasjonale stortalenter kom raskt. Laget ble bygget rundt de senere kultspillerne John Terry og Frank Lampard, som begge la grunnlaget for et solid forsvar og et måltruende angrep. Allerede våren 2004 begynte laget en serie på over 4 år og 86 kamper uten tap på hjemmebane, Stamford Bridge. Det var ikke bare klubbrekord, men engelsk rekord ved at de slo Liverpools gamle rekord på 63 kamper helt tilbake til 1980. Den enorme stabiliteten som Chelsea F.C. oppnådd i perioden for å vinne Premier League-trofeet to år på rad for første gang i historien og de første mesterskapene på nesten 50 år.

Fra 2006 til 2009 bleknet Chelsea litt fra rampelyset ettersom de hadde eller hadde stjålet i sin sterkeste periode fra 2004 til 2006. Det førte ikke til mesterskap, men de viste seg internasjonalt gjennom flere "nære og nesten"-opptredener i Champions League, men det var ennå ikke laget en finale i europeisk sammenheng. I England resulterte det imidlertid i seire i både den fineste cupturneringen, FA-cupen og ligacupen i 2007. I starten av 2008 så Chelsea på det som for alvor skulle bli året klubben måtte gå mot internasjonal berømmelse og anerkjennelse.

Klubben var fortsatt i Champions League da turneringen nådde knockout-rundene og veien var banet for en finale i Roman Abramovichs hjemby, Moskva. Chelsea hadde endt som nummer én i den innledende gruppe B foran Schalke 04, Rosenborg og Valencia, så forventningene var store til Chelsea, som både jaktet mesterskapet i en tett kamp med Arsenal og Manchester United, samt klubbens første triumf i Champions League. Trekningen gikk i Chealseas favør, først ble Olympiacos trukket fra bollen og senere også Fenerbahce, som Chelsea sendte ut med hele 3-2. Semifinalen var en ren engelsk kamp hvor Liverpool var motstander og spesielt 3-2 kampen på Stamford Bridge var en medrivende affære som først fant en vinner etter ekstraomganger. Til tross for finaleplassen måtte sesongen avsluttes på verst tenkelig måte da det resulterte i et tap mot Manchester United i finalen på Luzhniki stadion i Moskva og et tapt mesterskap da Manchester United også stakk av med mesterskapet med sølle to. poeng mer enn Chelsea.

Året etter i 2009 rettet imidlertid klubben opp elendigheten ved å vinne både mesterskapet, FA-cupen og Community Shield. Til tross for mange trofeer var året også kjent for en av de mest utrolige fotballopplevelsene som Champions League har bydd på i nyere tid da Chelsea og Liverpool nok en gang krysset klinger. Chelsea vant 7-5 sammenlagt, og de to kampene er fortsatt noen av de mest underholdende i turneringens historie. En kamp som tvert imot står som en av de mest absurde var semifinalen der Chelsea tok imot F.C. Barcelona i returoppgjøret. Her reiste spanjolene hjem som vinnere, mens resten av verden gapte over den norske dommerens prestasjoner i kampen.

I 2012 klarte Chelsea endelig å vinne trofeet i en av fotballens mest prestisjefylte turneringer da Champions League-trofeet ble hevet etter en seier over Bayern München på Allianz Arena i den sørtyske byen München. Trofeet er så langt den eneste gangen klubben fra London har klart å vinne turneringen, men det har også resultert i to triumfer i den mindre Europa League-turneringen både i 2013 og i 2019. Fremtiden er lys og med en ny yngre lag, må Chelsea nå starte jakten på flere triumfer i både England og Europa. Vil du følge dem på vei tilbake til toppen av Europa, se de mange mulighetene for fotballreiser til Chelsea, som også vil by på storslåtte fotballopplevelser i fremtiden.